Vis kilden til E. B. Aabys Rederi

'''E. B. Aabys Rederi''', E(dvard) B(ernhard) Aaby (1869-1936) etablerte seg som reder i Drammen i 1895, først med seilskuter, men fra århundreskiftet med dampskip. Virksomheten var like mye preget av kjøp og salg av skip som av rederibedrift. Da han og rederiet flyttet til [[Christiania]] i 1916 besto flåten av seks dampskip, men siden starten hadde rederiet disponert ikke mindre enn 35 skip til sammen. Aaby førte en forsiktig økonomisk politikk under første verdenskrig, med investering i fast eiendom. Han stod derfor godt rustet til å møte konjunkturnedgangen etter krigen. Etter hvert fikk langsiktig maritim drift økende betydning på bekostning av kortsiktig «asset play».

E. B. Aaby var en utpreget trampskipsreder, men fra 1920 til 1939 inngikk Standard Line i virksomheten – en trekantrute mellom Wales, franske atlanterhavshavner, Spania og Portugal med kull og blikkplater, fiskehermetikk og vin. For å unngå problemer for norske skip i spanske og portugisiske havner i forbudstiden, ble skipene i Standard Line overført fra norsk til Danzig-flagg i 1922-23.  Aaby fikk sitt første tankskip, ''Drafn, ''i 1930. 

I 1940 besto E. B. Aaby av seks dampskip og tre motorskip, hvor de sistnevnte var de eneste som unngikk krigsforlis. Stykkgodsskipet ''Dicto, ''bygd i 1939, var et av de internerte «kvarstadbåtene» i svensk havn som med vekslende hell forsøkte å komme forbi den tyske sperringen og sette kurs for britisk havn. ''Dicto ''var utpekt som lederskip i det andre forsøket i mars 1942. Det mislyktes, men resten av krigen var skipet depot for svenske kulelagre som ble sendt til Storbritannia med hurtiggående britiske motortorpedobåter.

Gjenoppbyggingen av rederiet kom raskt i gang etter krigen, både med innkjøpt og nybygd tonnasje, både tankskip, men i økende grad på store trampskip og fra 1960-tallet nesten utelukkende bulkcarriere. Denne ble ytterligere spesialisert etter 1980, ved bygging av skip beregnet på så vel standardiserte trelastenheter og containere som bulklast, basert på langsiktige kontrakter med konsernet Westwood for transport av treforedlingsprodukter fra USA til Japan og Korea, og med containere som returlast. 

Firmaet E. B. Aaby hadde siden starten vært en enmannsbedrift i den forstand at Aaby stod som eneeier både av skipene og de andre eiendelene i virksomheten. Ved hans bortgang i 1936 ble det familieeide selskapet E. B. Aabys Rederi A/S etablert.  Enken og de tre barna Erling, Yngvar og Helga var aksjeeiere, med Erling Aaby (1895-1953) som styreformann og Yngvar Aaby (1896-1967) som administrerende leder. Diverse uenigheter innen familien om strategivalg endte med at ved Yngvar Aabys død i 1967 ble Helga og hennes etterkommeres andeler innløst av Yngvars fire barn, Gerd, Edvard Bernhard, Gudrun og Bernt, hvor de to brødrene stod for virksomheten videre. 

Siste kapittel i historien om E. B. Aabys Rederi ble skrevet i 1997, etter at brødrene i 1995 overtok de to søstrenes andeler. Edvard Aaby var barnløs, og selv om Bernt ønsket å drive rederiet videre fant han at utgiftene ved å innløse brorens andel ville bli for høye til å klare dette. Derfor aksepterte brødrene et tilbud fra A/S Borgestad om å overta de tre gjenværende Aaby-skipene for 800 millioner kroner.

Rederiets flagg og skorsteinsmerke var en A i hvitt mot et rødt belte. Etter å ha vært drevet fra Aabys privatbolig i [[Kruses gate]], flyttet administrasjonen i 1937 til [[Tollbugata]]. 28, en av flere eiendommer i [[Oslo]] som tilhørte Aabys eiendomsselskap.

Kilde: 

Bård Kolltveit:  ''E. B. Aaby. Historien om et familierederi.'' (2013) 

[[Kategori:Rederier]]