Vis kilden til Oslo sjømannsforening

'''Oslo Sjømannsforening''', stiftet som Christiania Sømandsforening den 19. desember 1846, for at ''skaffe hinanden indbyrdes Underretning om alle Sager vedkommende Skibsfarten, ligeledes staae hinanden bi i Raad og Daad, udbrede practisk og theoretisk Sømandskab, samt i det hele virke til den hele Stands Fremadskriden, ifølge vedtektenes paragraf 1.''

Flere sjømannsforeninger så dagens lys i denne tiden, den første i Drammen i 1843. Motivasjonen bak slike sammenkomster var både å utveksle erfaringer og diskutere faglige spørsmål, men like mye rent sosiale grunner - et behov blant hjemmeværende skippere for å treffes mens skutene lå i vinteropplag. Medlemskapet var primært begrenset til skipsførere og styrmenn, opptatt ved votering etter anbefaling fra et annet medlem. 

I mangel av institusjoner med innsikt i maritime spørsmål, ble sjømannsforeningene, ikke minst foreningen i hovedstaden, brukt som rådgivings- og høringsinstans i de fleste saker av maritim karakter, som fyr- og merkevesen, sikkerhet om bord, havneforhold m.m. Selv om dette var en faglig forening, ingen fagorganisasjon, var arbeidet for en pensjonsordning for sjøfolk en merkesak fra første stund. Med opprettelsen Sjøfartsdirektoratet og andre offentlige maritime institusjoner etter århundreskiftet fikk foreningene mindre faglig betydning i slike saker. Dette ble søkt motvirket ved stiftelsen i 1902 av Sjømandsforeningernes Fællesforening, senere Sjømannsforeningenes Landsforbund, som et felles høringsorgan for foreningene. Oslo Sjømannsforening spilte en sentral rolle, blant annet som sete for landsforbundets sekretariat fram til 2008, da foreningen meldte seg ut. Landsforbundet ble nedlagt for godt i 2016. 

Kriteriene for medlemskap ble etter hvert utvidet til flere yrkesgrupper med maritim tilknytning. I 1987 fikk ble den første kvinnen tatt opp i foreningen, hvor medlemstallet for tiden (2021) er i underkant av 400, med en svak, men jevn nedgang de siste årene, i likhet med mange andre foreninger. 

Vern av maritim kulturhistorie har alltid vært blant Oslo Sjømannsforenings hovedoppgaver. Av store kulturelle merkesaker kan regnes initiativet til dannelsen av [[Norsk Sjøfartsmuseum]] og arbeidet for å bevare polarskipet Fram. Utdannelse av kvalifiserte sjøfolk ble også tillagt stor vekt, og foreningen var i alle år en sterk forkjemper både for både Sjømannsskolen og skoleskipene selv om initiativet til kom fra annet hold. Det samme gjaldt Oslo Internasjonale Sjømannshjem som ble opprettet i 1892, men hvor ledelsen ble overført til Oslo Sjømannsforening og Oslo Rederiforening i fellesskap fra 1902. Salgsfortjenesten for Sjømannshjemmets eiendom i [[Tollbugata|Tollbugt]]. 4 i 1995 utgjorde grunnkapitalen i Oslo Internasjonale Sjømannshjems Fond, i dag Oslo Maritime Stiftelse, som forvaltes av de to foreningene.

Foreningen ivaretar tradisjonen med separate faglige foredragsmøter og spiseaftener hver måned. En kulturkomité har ansvaret for og tilsynet med foreningens verdifulle gjenstandssamling og bibliotek, skaffer foredragsholdere og arrangerer medlemsturer. 

Stiftelsen av foreningen fant sted på seilloftet i Wilhelm Timms reperbane i [[Bjørvika]]. Møtene ble holdt i en rekke forskjellige av byens lokaler, ikke minst hos Christiania Haandverks- og Industriforenings i [[Rosenkrantz’ gate|Rosenkrantz' gate]] 7. Med kjøpet av bygården [[Kronprinsens gate|Kronprinsens gat]]<nowiki/>e 1 i 1927 ble Oslo Sjømannsforening omsider herre i eget hus, med administrasjonskontor og selskapslokaler.

Kilde:

Carl Just: Oslo Sjømannsforening 100 år. 1846-1946. (1946)

Arne Hartmark: Havet – vår arbeidsplass i 150 år. Oslo Sjømannsforening 1846-1996. (1996)

Bård Kolltveit: Seilas under Stjernekuppelen. Oslo Sjømannsforening 175 år. 1846-2021. (2021)

[[Oslo Byleksikon|BK]]
[[Kategori:Sjøfartsorganisasjoner]]