Vis kilden til Oslomålet

'''Oslomålet,''' dialekter og språk i Oslo. 

Det tradisjonelle Oslomålet er preget av en markert deling i to varianter, som er blitt utviklet på forskjellige måter, og som har hatt og har forskjellig sosial og geografisk utbredelse. Den ene varianten har språklig slektskap med andre østnorske dialekter, dels innlandsmål, dels kystmål. Den betegnes helst ''folkemålsvarianten'', tidligere også «Vika-mål», etter bydelen [[Pipervika]]. Den andre varianten kan betegnes ''riksmålsvarianten'', også (særlig tidligere) kalt 'dannet dagligtale'. De to variantene griper noe over i hverandre, innenfor begge er det rom for individuell og situasjonsbestemt variasjon.

==== Folkemålsvarianten ====
har tradisjon langt tilbake i tiden, selv om det er uråd å si når oslomålet har skilt seg ut som egen dialekt. Skrifttradisjonen kan følges fra ca. år 1200, men må være eldre enn det. Den viser likevel ingen klare dialekttrekk før mot slutten av middelalderen. I løpet av 1500-tallet må enkeltdialekter være utviklet, men målet i Oslo har antagelig vært temmelig likt målet i nabobygdene. Flytting av byen etter nedgangstidene og den store brannen 1624 har neppe hatt noen særlig språklig virkning. Mellom 1850 og 1900 hadde oslomålet en stor ekspansjon som følge av den veldige folkeøkningen i byen. Trass i stor tilflytting synes bymålet å ha holdt seg temmelig stabilt. I nevnte tidsrom ble folkemålsvarianten brukt i alle typiske arbeiderstrøk, Pipervika, [[Vaterland]], [[Grønland (strøk)|Grønland]] og andre østlige arbeiderbydeler.

Folkemålsvarianten har flere østnorske språkdrag. Språklig sett står den i en mellomstilling mellom innlandsmål (Ringerike, Romerike) og kystmål (Øst- og Vestfold), men det er usikkert om det skyldes påvirkning eller byens geografiske beliggenhet. Tilknytning til innlandet viser endelsen ''a'' i flertall ''(biler – bila, tak – taka, hender – henda),'' mot kystmålene peker fortidsformer som ''kasta, henta'' (innlandsmål ''-e''). Et karakteristisk trekk som er felles østnorsk, er den faste vekslingen mellom endelsesvokalene ''e'' og ''a'' i tostavelsesord, særlig infinitiv og tostavelses hankjønnsord, f.eks. ''sitta, stega, samma'', men ''kaste, gryte, bjelke''. Et annet trekk er fast plassering av trykk på første stavelse (også i lånord): ''stasjon, pollti, ban(n)an'', likedan sammentrekking og trykkplassering i forbindelsen av verb + utfyllingsord: ''gå-ut, ha-på-seg, jæi har tatt-n-me''. I bestemt form av hunkjønnsord brukes ''-a (jenta, boka)'' vekslende med ''-en'', i fortidsformer av de vanligste svake verb ''-a (kasta, fløtta)'', vekslende med ''-et''. Karakteristisk er ellers bruken av tykk ''l'', i enkelte ord i variasjon med ''r: gål/går, hal/har'' (gård, hard). Blant de personlige pronomen finnes formene ''hu'' og svaktrykksformen ''a (jæi så a)'' og den fremhevende (emfatiske) formen ''henner (henner er rar)'', videre flertallsformen ''døm''. Pronomen med ''d'' får ofte ''r'' når de har svakt trykk: ''ska røm, ji ræi''. De gamle diftonger er i det store og hele beholdt, uttalen er nærmest ''æi, æu (æv), øy.''

Folkemålsvarianten har i nyere tid bredt seg til drabantbyene, og har også en viss innflytelse andre steder på Østlandet.

==== Riksmålsvarianten ====
er utviklet nokså sent, grunnlaget ble vesentlig lagt på 1700-tallet. Det var et dansk-norsk blandingsspråk: norsk uttale basert på dansk skrift, som ble brukt av embetsmenn og høyere borgerskap. Språkvarianten synes å ha fått fastere form på 1800-tallet og har i denne sammenheng fjernet seg mer fra folkemålet. På 1900-tallet ble likevel en del eldre (danske) trekk trengt ut (eks. ''børn, nogen, nøgle)'', noen rester av skriftuttale finnes ennå ''(farve, have, venninde)''. Riksmålsvarianten har bare to grammatiske kjønn, felleskjønn og intetkjønn, bare enkelte ord kan få endelsen ''-a (jåla, Marka, hytta).'' Flertallsformer av substantivene ender på ''-er/-ene''. I verbenes fortidsformer brukes ikke ''-a (kastet, krevet),'' likeledes sjelden ''-de.'' Tykk ''l'' brukes sporadisk, fast bare i noen enkelte ord ''(vræl, pælme)''. De gamle diftonger er forenklet ''(sten, løs, røk)''. Riksmålsvarianten kan stedfestes hovedsakelig til Oslos vestlige bydeler, Nordstrandsplatået og villastrøkene i nabokommunen Bærum.

Oslo-mål har vært brukt i skjønnlitteraturen, først av H. Meltzer i 1860-årene ''(Politinotitser)'', senere hos Arne Garborg, Hans Jæger, Chr.istian Krohg, Hartmann Schiødt (pseudonymet Sfinx) og i nyere tid av blant annet av Olav Angell, Torill Thorstad Hauger, Tove Nilsen, Lars Saabye Christensen, Roy Jacobsen, Per Petterson og Helene Uri.

[[Kategori:Kultur]]
[[Kategori:Byhistorie]]