Vis kilden til Parker og grøntanlegg

'''Parker og grøntanlegg i Oslo''' 

Byens grønne områder består av formgitte parker, trerekker og alleer, sportsplasser, lekeplasser og turveier, og bevart landskap i boligstrøkene.

Etter 1814 oppsto et behov for representative, offentlige møteplasser i den nye hovedstaden. Som ellers i Europa ble parker en dannelsesarena for borgerskapet. Christiania hadde noen få private anlegg som var allment tilgjengelige; Paléhagen til familien Anker, Munkedammen til familien Piper, Kanonparken på Akershus, og festningsvollene. I 1812 ga kommunen Selskabet for Christiania Byes Vel ansvar for en kommunal parksatsning. Eldst er Esplanaden, “Grønningen” i Børshagen (1806/1819), senere kom bl.a Kroghstøtten (1833), Grev Wedels plass (1868) og Bankplassen (1860-årene). Det ble også plantet trerekker i Grønlandsleiret, fra Nybrua til Tøyen, og i Rådhusgata og langs Drammensveien.

Kong Karl Johan bidro til byens forskjønnelse med Slottsparken (1838) og Dronningparken (1840-årene). Han planla også en parksone fra slottet til kongsgården på Bygdøy, og i 1837 definerte han Bygdøy som folkepark. Parksonen ble aldri realisert, men på Dronningbjerget anla han en liten park, og Kongeskogen ble “fredet”.

Staten sto bak parken ved Botsfengselet fra 1851. På samme tid ble Universitetshagen etablert og Ruseløkken park ble til Studenterlunden. I tillegg tok private initiativ til viktige anlegg som St. Hanshaugen (1855) og “Huseiertomten” (Eidsvolls plass med “Spikersuppa”). Begge kom raskt i offentlig eie.

I andre halvpart av 1800-tallet ga befolkningsvekst og industriforurensning grøntområdene ny betydning. Tanken var at naturens skjønnhet og friskhet skulle stimulere og oppdra parkbrukerne og slik bidra til sosial utjevning. Forvaltningen ble fra 1866 overlatt Ingeniørvesenet med faglig bistand fra slottsgartneren. I 1879 ble Beplantningsvesenet opprettet.

Midler til parkgrunn kom enten fra kommunen, Kristiania brændevinssamlag eller private. Birkelunden ble i 1882 gitt til byen av utbyggeren Thv. Meyer, trolig i erkjennelsen av at parker både bedret bomiljøet og økte tomteverdien rundt. Naboparkene Olaf Ryes plass (1890) og Schous plass (1916) illustrerer myndighetenes satsning på østkanten.

I 1916 ble Parkvesenet opprettet med landskapsarkitekt Marius Røhne som bygartner. Han utarbeidet en grøntplan etter internasjonale forbilder. Parkene ble et instrument for den sosialpolitiske bevegelsen som skulle sikre byboerne “luft, lys og grønt”. Et nettverk av grønne årer skulle binde de nye parkene og byen sammen med Marka. Boligbygging og parketablering fulgte hverandre, og det ble anlagt store aktivitetsparker der brukskravene var like viktige som estetiske krav. Eksempler på slike anlegg er Torshovparken fra 1920-årene, Idioten (1930), Torshovdalen (1939/48) og Iladalen (1948). Frognerparken kan anses som en slik brukspark der også kunsten skal bidra til foredling av brukerne. I 1950- og 1960-årene ble nye drabantbyer plassert i terreng med delvis bevart vegetasjon som på Lambertseter og Bøler. I indre by ble det primært satset på bruksparker med idretts- og lekeplasser og åpne plener, eksempelvis Marienlystparken (1950-årene) og Tøyenparken (1950/60-årene). Hydroparken (1960) er derimot et mer representativt, modernistisk anlegg.

I 1970- og 1980-årene sto miljøkampen sentralt, og sentrumsgater ble til bilfrie gatetun og bakgårder ble åpnet og beplantet. Bak miljøparkene langs Akerselva og ved Østensjøvannet lå også en bevaringstanke. Krav om landskapstilpasning og nærhet til naturen ga drabantbyer som Romsås og Holmlia et grønt preg.

Miljøet i indre by øst er styrket med Klosterenga kulturpark (1999/2007), Ladegårdshagen (1999) og Middelalderparken (2000). Nye aktivitetsparker er også anlagt på Løren (2005) og Furuset (2008). Ikke-realiserte prosjekter per 2010 inkluderer den planlagte havnepromenaden fra Filipstad til Ormøya, og i Ensjøområdet er det planlagt en stor rekreasjons- og aktivitetspark.

En rekke grøntområder er varig vernet gjennom fredning eller plassering på Byantikvarens “gule liste”. 1990-årene og årene etter 2000 har likevel medført en jevn nedbygging av grøntområder. Fortettingspresset har utløst flere lokale protestaksjoner, bl.a. for Husebyskogen og i Groruddalen.

''LAO''

''Aker''. Den eldste og kanskje mest spesielle parken i Oslo er parken på ►[[:Fil:///C:/Users/kf-kat/AppData/Local/Temp/?search=Bogstad|Bogstad]], som til 1948 lå i Aker. Lenge var dette langt fra byen, og Bogstad var helt frem til midten av 1950-årene i privat eie og parken ikke tilgjengelig for allmennheten. Den er på ca. 130 daa, ble utviklet gjennom generasjoner, fra hageanlegg i barokk stil i familien Leuchs tid til Peder Ankes engelskinspirerte landskapspark fra 1780-årene. Også senere generasjoner har satt sitt preg på den. Helt siden Bogstad ble et herskapelig gods på 1700-tallet, spilte parken og hagen en viktig rolle for gårdens eiere. Den fungerte som selskapsområde, men var også viktig for matproduksjon. Hageanlegget inngikk i et mønsterbruk som spredte kunnskap om grønnsakdyrking, det ble prøvd ut nye eksotiske planter både med henblikk på egenproduksjon av luksusvarer som kaffe, te, ananas m.v., introdusere nye prydplanter og for å skaffe hurtigvoksende trær til trelasteksport og jernverk. Med Norges første engelske landskapspark ble Bogstad et forbilde for hageanlegg rundt i landet.

Parken har vært under restaurering på 2000-tallet med istandsetting av Morten Leuchs terrasse med paviljong og landskapsparken fra Peder Ankers tid. Som grunnlag for restaureringen måtte det foretas grundig dokumentasjon av parkens og hagenes historie. Karpedammene er gjenoppstått, med kaskade og bro. Etter arkeologiske undersøkelser, planteregistreringer og innplanting av riktig plantemateriale gir etter hvert parken et inntrykk av den atmosfæren en 1700-talls park og hage skal ha.

''EE''
[[Kategori:Parker]]
[[Kategori:Historisk stoff]]